Rusavhengighetens skjulte faktorer

Hvordan barndomstraumer, sosial isolasjon og mangel på mening driver avhengighetens utvikling

Rusavhengighet er mer enn kjemiske stoffer – det handler også om sosiale bånd, traumer og resiliens. Denne artikkelen utforsker hvordan miljø og mening i livet påvirker avhengighetens utvikling og behandling.

Rusavhengighet er et komplekst fenomen som påvirkes av en rekke faktorer, både biologiske, psykologiske og sosiale. Tradisjonelt har man ofte sett på avhengighet som et resultat av de kjemiske egenskapene til rusmidlene – det såkalte "kjemiske krok"-prinsippet, hvor stoffene i seg selv anses for å være svært avhengighetsskapende. Men nyere forskning viser at det ikke bare er de kjemiske stoffene som fører til avhengighet; miljømessige, sosiale og personlige faktorer spiller en avgjørende rolle i utviklingen av avhengighet.

I denne artikkelen vil vi utforske hvordan traumer, mangel på mening i livet, sosial isolasjon, og resiliens bidrar til utvikling av eller beskyttelse mot rusavhengighet. Vi vil se på hvordan rusbruk ofte kan være en mestringsstrategi for å håndtere emosjonell smerte og livskriser, og hvordan sosial støtte, tilknytning og mening kan fungere som beskyttende faktorer.

Studier som Bruce Alexanders "Rat Park"-eksperiment har vist hvordan miljøet kan spille en kritisk rolle i utviklingen av avhengighet. Rotter som levde i et stimulerende miljø med sosial interaksjon, unngikk rusmidler, mens isolerte rotter ble avhengige. Dette peker på at rusavhengighet ikke nødvendigvis er uunngåelig, men påvirkes av kontekst og tilhørighet.

Vi vil også se på hvordan barn som opplever traumer og vokser opp i ustabile omgivelser, har høyere risiko for å utvikle rusavhengighet. Forskning som Adverse Childhood Experiences (ACE)-studien viser en tydelig sammenheng mellom barndomstraumer og senere rusproblemer. Samtidig vil vi utforske hvordan resiliens – evnen til å håndtere motgang – kan beskytte visse individer mot å utvikle avhengighet, selv når de står overfor utfordrende livssituasjoner.

Gjennom denne artikkelen vil vi dykke dypt inn i disse temaene og se hvordan rusavhengighet kan forstås som mer enn bare en kjemisk avhengighet, men som et fenomen nært knyttet til individets miljø, sosiale tilknytning og evne til å finne mening i livet.

Avhengighet og barndomstraumer

Forskning viser at barndomstraumer er en av de sterkeste risikofaktorene for å utvikle rusavhengighet senere i livet. Barndomsopplevelser som misbruk, omsorgssvikt, vold eller ustabile familierelasjoner kan ha dype psykologiske konsekvenser, og mange som har opplevd slike traumer, kan senere ty til rusmidler som en måte å håndtere den emosjonelle smerten på. Dette er godt dokumentert i studier som Adverse Childhood Experiences (ACE)-undersøkelsen, som viser en direkte sammenheng mellom antallet traumatiske barndomsopplevelser og risikoen for senere rusmisbruk, depresjon og andre psykiske lidelser.

Hvordan traumer påvirker avhengighetsutvikling

Barndomstraumer kan forstyrre normal psykologisk utvikling og føre til vanskeligheter med å regulere følelser, utvikle sunne relasjoner og håndtere stress. I mange tilfeller opplever personer som har vært utsatt for traumer, en følelse av kronisk stress og angst. Dette fører til at rusmidler ofte blir brukt som en form for selvmedisinering – en måte å dempe angst, depresjon eller følelsesmessig smerte på.

Forskning på hjerneutvikling har vist at barndomstraumer kan påvirke hjernens evne til å regulere stress og følelser, spesielt ved å påvirke systemene i hjernen som er ansvarlige for belønningsopplevelser og impulskontroll. Dette kan føre til økt sårbarhet for avhengighet senere i livet, da personer med traumer kan være mer tilbøyelige til å søke raske belønninger som de får fra rusmidler.

Sosiale faktorer og familiestøtte

Miljøet spiller en kritisk rolle i hvordan barndomstraumer påvirker senere rusmiddelbruk. Studier viser at barn som vokser opp i stabile og støttende hjem, med foreldre som gir emosjonell støtte, er bedre rustet til å håndtere stress og motgang. Dette reduserer risikoen for å utvikle avhengighet, selv når de har opplevd traumer. I motsetning til dette vil barn som vokser opp i ustabile hjem, der det er manglende emosjonell støtte, være mer utsatt for å bruke rusmidler som en fluktmekanisme.

Det er også funnet en sterk sammenheng mellom familiedynamikk og utviklingen av rusproblemer. Ungdom som opplever vanskeligheter med å knytte seg til foreldrene eller som føler seg emosjonelt distansert fra familien, er mer tilbøyelige til å bruke rusmidler som en måte å erstatte denne tilknytningen på.

Tidlig intervensjon og forebygging

En av de mest effektive måtene å redusere risikoen for rusavhengighet hos barn som har opplevd traumer, er tidlig intervensjon og støtte. Det er avgjørende å gi barna tilgang til ressurser som psykologisk støtte, terapi og sunne sosiale nettverk. Forskning viser at tidlig behandling av barndomstraumer kan redusere sannsynligheten for at disse barna senere utvikler avhengighet.

Tiltak som fokuserer på å skape et trygt og stabilt miljø for barn, og som fremmer sunn tilknytning og emosjonell regulering, er viktige verktøy for å bryte sammenhengen mellom traumer og rusmisbruk. I tillegg til dette kan forebyggende programmer som lærer barn sunne mestringsstrategier og stresshåndtering bidra til å styrke deres motstandsdyktighet mot fremtidige utfordringer.

Mening i livet og sosial tilknytning som beskyttende faktorer

En viktig faktor i forebygging og behandling av rusavhengighet er individets evne til å finne mening i livet og knytte seg til andre mennesker. Flere studier har vist at sosial tilknytning og en følelse av formål kan fungere som sterke beskyttende faktorer mot rusbruk. Når mennesker mangler disse elementene, kan rusmidler bli en erstatning for tapte bånd eller en måte å håndtere følelsen av meningsløshet på.

Bruce Alexanders "Rat Park"-eksperiment

Bruce Alexanders kjente "Rat Park"-eksperiment illustrerer hvordan et stimulerende miljø med tilgang til sosiale interaksjoner kan redusere risikoen for avhengighet. I eksperimentet hadde rotter som levde i et stimulerende, sosialt miljø (Rat Park) muligheten til å velge mellom rent vann og vann med morfin. Rottene som levde i et sosialt og meningsfylt miljø, valgte i stor grad det rene vannet, mens de som levde i isolasjon i små bur, valgte rusvannet. Dette eksperimentet antydet at konteksten man lever i, kan ha stor innvirkning på risikoen for avhengighet.

Denne innsikten kan overføres til mennesker. Når folk opplever et tomrom i livet – enten det er på grunn av sosial isolasjon, traumatiske hendelser, eller mangel på mening – kan de være mer tilbøyelige til å ty til rusmidler som en måte å fylle dette tomrommet på. Tilknytning til familie, venner, eller et samfunn kan derfor være avgjørende i å hindre eller behandle avhengighet.

Gabor Maté og tilknytningsteorien

Gabor Maté, en ledende forsker på avhengighet, har argumentert for at rusavhengighet ofte oppstår når mennesker mangler dyptgående emosjonell tilknytning til andre mennesker eller ikke finner mening i livet sitt. Maté hevder at mange avhengige har opplevd traumer eller neglisjering tidlig i livet, noe som hindrer dem i å knytte sterke emosjonelle bånd senere. Når mennesker ikke har tilgang til meningsfulle relasjoner eller følelser av tilhørighet, kan rusmidler gi en kortvarig følelse av lindring eller falsk tilfredsstillelse.

Betydningen av sosial tilknytning og meningsfylte aktiviteter

Det er godt dokumentert at sosial tilknytning kan fungere som en buffer mot avhengighet. Når individer opplever sterke sosiale relasjoner, enten det er familie, vennskap eller samfunnsnettverk, er de bedre rustet til å håndtere stress og motgang uten å ty til rusmidler. For eksempel viser forskning at ungdom som har sterke bånd til familie eller deltar i meningsfulle aktiviteter, har lavere risiko for å utvikle rusproblemer.

I tillegg til sosial tilknytning spiller meningsfylte aktiviteter en nøkkelrolle i å forebygge rusbruk. Når mennesker har et mål eller en retning i livet, enten gjennom arbeid, frivillig arbeid, utdanning, eller hobbyer, er de mer tilbøyelige til å holde seg borte fra rusmidler. Mening i livet gir en følelse av kontroll og retning, noe som kan erstatte behovet for å ty til destruktiv atferd som rusbruk.

Hvordan meningsfulle aktiviteter og sosial støtte hjelper i behandling av rusavhengighet

Mange behandlingsprogrammer for rusavhengighet fokuserer på å hjelpe personer med å gjenoppbygge meningsfulle relasjoner og finne aktiviteter som gir dem mening. For eksempel bruker den Community Reinforcement Approach (CRA) belønningssystemer for å erstatte rusbruk med positive aktiviteter, som jobb, utdanning eller hobbyer, som gir folk en følelse av formål og tilhørighet.

Sosial støtte spiller også en sentral rolle i rehabilitering. Nettverk av familie, venner og støttegrupper gir avhengige individer den nødvendige emosjonelle støtten de trenger for å komme seg ut av rusavhengighet. Når de knytter seg til andre på en sunn måte, reduserer det sjansen for tilbakefall og gir en varig løsning på avhengigheten.

Skjermbruk, sosial isolasjon og ungdoms rusbruk

I dagens samfunn tilbringer ungdom stadig mer tid foran skjermer, enten det er via mobiltelefoner, datamaskiner eller spillkonsoller. Denne økningen i skjermbruk har reist bekymringer om mulige negative effekter på psykisk helse og sosialt samvær. Forskning viser at overdreven skjermbruk kan bidra til sosial isolasjon, økt risiko for psykiske lidelser som depresjon og angst, og i noen tilfeller kan det til og med øke risikoen for rusbruk som en måte å håndtere disse problemene på.

Skjermbruk og sosial isolasjon

Ungdommer som bruker mye tid foran skjermer, spesielt på sosiale medier eller i videospill, kan oppleve en redusert evne til å utvikle dype, meningsfulle relasjoner i det virkelige liv. Dette kan føre til sosial isolasjon og en følelse av ensomhet, selv om de er "koblet" til mange gjennom digitale plattformer. Forskning tyder på at når tid brukt på sosiale medier eller foran skjermer erstatter tid brukt på fysisk samvær med venner og familie, kan det påvirke ungdommens evne til å håndtere stress og følelser på en sunn måte.

Denne sosiale isolasjonen kan bidra til at noen ungdommer tyr til rusmidler for å dempe følelsen av ensomhet eller for å finne midlertidig trøst. En systematisk gjennomgang av forskning har vist at ungdom som opplever sosial isolasjon, har økt risiko for å utvikle rusproblemer, spesielt knyttet til nikotin, alkohol og andre stoffer.

Psykiske helseproblemer og skjermbruk

Økt skjermtid har også blitt koblet til psykiske helseproblemer som depresjon og angst hos ungdom. Forskning viser at ungdommer som tilbringer mye tid på sosiale medier eller foran skjermer, ofte opplever dårligere søvnkvalitet og økt stress. Dette skyldes blant annet at skjermbruk fører til redusert fysisk aktivitet og forstyrret søvn, som begge er avgjørende for god psykisk helse.

Studier fra Adolescent Brain Cognitive Development (ABCD) Study har vist at ungdom med høyt skjermbruk rapporterer om høyere nivåer av angst, oppmerksomhetsproblemer og atferdsproblemer. Når slike psykiske helseutfordringer ikke adresseres, kan det øke risikoen for at ungdom begynner å bruke rusmidler som en form for selvmedisinering.

Rusbruk som mestringsstrategi

Når ungdommer opplever sosial isolasjon eller psykiske helseproblemer som følge av overdreven skjermbruk, kan noen ty til rusmidler som en måte å håndtere disse følelsene på. Forskning tyder på at ungdom som opplever en manglende følelse av tilhørighet eller mening i livet, har større risiko for å begynne med rusmidler som en måte å fylle tomrommet etter manglende sosial tilknytning på. Dette er en særlig risiko for de som opplever vedvarende isolasjon og som har begrenset tilgang til støttende sosiale nettverk eller ressurser.

Balanse mellom skjermbruk og sosiale aktiviteter

For å forebygge de negative konsekvensene av overdreven skjermbruk og redusere risikoen for sosial isolasjon og rusbruk, er det avgjørende å opprettholde en balanse mellom digital tilstedeværelse og fysiske sosiale interaksjoner. Ungdommer som deltar i fysiske aktiviteter, opprettholder vennskap ansikt-til-ansikt, og har tilgang til støttende voksne, er bedre rustet til å håndtere utfordringer knyttet til skjermbruk og psykisk helse.

Skoler, familier og lokalsamfunn kan spille en viktig rolle i å fremme sunne digitale vaner og oppmuntre ungdom til å delta i aktiviteter som gir dem mening og sosial støtte utenfor den digitale verden. Dette kan omfatte sportslige aktiviteter, kreative prosjekter, frivillig arbeid, og andre meningsfulle aktiviteter som gir ungdom et støttende miljø hvor de kan knytte dype relasjoner og føle tilhørighet.

Resiliens: Hvorfor noen ikke blir avhengige

Resiliens, eller motstandsdyktighet, er en viktig faktor som påvirker hvorfor noen mennesker, til tross for eksponering for rusmidler og livshendelser som øker risikoen for avhengighet, likevel ikke blir rusavhengige. Forskning viser at både genetiske og miljømessige faktorer bidrar til resiliens, og at noen mennesker har naturlige eller ervervede evner til å håndtere stress og motgang på en mer positiv måte enn andre.

Genetiske faktorer og resiliens

Genetisk predisposisjon spiller en rolle i hvordan individers hjerner responderer på rusmidler. Noen mennesker har en nevrobiologisk disposisjon som gjør dem mindre mottakelige for rusavhengighet. Studier på dopaminsystemet viser at enkelte individer ikke opplever de samme intense belønningsfølelsene fra rusmidler som andre gjør. Dette kan skyldes variasjoner i reseptorer eller nevrotransmittere som påvirker hvordan hjernen behandler belønning og impulskontroll.

I tillegg kan noen mennesker ha genetiske faktorer som gir dem bedre evne til å håndtere stress og motgang. Disse personene kan utvikle sterkere mestringsstrategier og mindre tendens til å bruke rusmidler som en fluktmekanisme.

Miljømessige faktorer og sosial støtte

Miljømessige faktorer er avgjørende for å bygge resiliens. Forskning viser at mennesker som vokser opp i stabile og støttende hjem, med tilgang til sunne sosiale nettverk, har større sannsynlighet for å utvikle resiliens mot rusavhengighet. Sosial støtte, enten det er fra familie, venner, eller samfunnet, hjelper enkeltpersoner til å håndtere utfordringer og stress uten å ty til destruktiv atferd som rusmisbruk. Når en person har sterke tilknytninger og meningsfulle relasjoner, har de ofte bedre ressurser til å håndtere vanskelige situasjoner.

I kontrast til dette vil personer som mangler slike støttende relasjoner, eller som vokser opp i et miljø preget av traumer, vold eller neglisjering, ha større sannsynlighet for å ty til rusmidler som en mestringsstrategi.

Psykologiske faktorer: Selvkontroll og mestringsstrategier

Resiliens er også knyttet til psykologiske faktorer som selvkontroll, impulskontroll og evne til emosjonell regulering. Studier viser at personer som har høyere grad av selvkontroll og bedre utviklede mestringsstrategier, er mer motstandsdyktige mot å utvikle avhengighet, selv når de utsettes for stressende livshendelser.

Folk med høy resiliens er ofte i stand til å takle stress på en sunn måte, ved å bruke positive mestringsstrategier som fysisk aktivitet, kreative uttrykk, eller sosial støtte. De klarer å stå imot fristelsen til å bruke rusmidler som en måte å regulere følelser eller håndtere problemer på.

Hvordan resiliens kan styrkes

Selv om noen mennesker har en naturlig disposisjon for høy resiliens, viser forskning at resiliens kan utvikles og styrkes over tid. Tiltak som fokuserer på å bygge sterke sosiale nettverk, fremme sunne mestringsstrategier, og gi tilgang til mental helsehjelp kan bidra til å øke resiliens. Spesielt for ungdom som er i risikosonen for rusavhengighet, kan tidlig intervensjon og støtte hjelpe med å styrke deres evne til å håndtere motgang uten å ty til rusmidler.

Resiliens i rehabilitering

Resiliens er også et viktig aspekt av rehabilitering fra rusavhengighet. Mange behandlingsprogrammer fokuserer på å styrke individers evne til å håndtere stress og utfordringer på en sunn måte, ved å gi dem verktøy for å utvikle selvkontroll, emosjonell regulering, og sunne sosiale nettverk. Gjennom terapi, gruppesamtaler og oppbygging av sosiale støttesystemer kan resiliens utvikles og hjelpe personer til å bryte fri fra rusavhengighet.

Hvordan samfunnet kan forebygge rusavhengighet

For å redusere forekomsten av rusavhengighet i samfunnet, er det avgjørende at forebygging fokuserer på flere nivåer, fra enkeltindividet til sosiale og strukturelle tiltak. Forskning viser at tilknytning til familie, venner, og et støttende samfunnsmiljø kan være avgjørende for å hindre utvikling av avhengighet. Samtidig spiller politiske og samfunnsmessige tilnærminger en viktig rolle i å gi de riktige rammene for forebygging og rehabilitering. I denne delen skal vi se nærmere på hvordan samfunnsmodeller, sosial støtte, tidlig intervensjon, og strukturelle tiltak kan hjelpe med å forebygge rusmisbruk.

Sosial støtte og tilknytning

Forskning har vist at sterke sosiale bånd og meningsfylte relasjoner er en av de viktigste beskyttende faktorene mot rusavhengighet. Ungdom som har gode relasjoner til familie og venner, eller som deltar i organiserte aktiviteter som idrett eller frivillig arbeid, har mindre sannsynlighet for å ty til rusmidler. Det er derfor viktig at samfunnet legger til rette for at barn og ungdom har tilgang til aktiviteter som fremmer sosial deltakelse og bygger sterke bånd.

Skoler og lokalsamfunn kan spille en sentral rolle her. Gjennom programmer som gir ungdom mulighet til å utvikle ferdigheter og knytte til seg positive rollemodeller, kan risikoen for rusavhengighet reduseres. Fritidsaktiviteter, mentorskap, og grupper som fremmer sunn tilknytning gir ungdommen en følelse av mening og tilhørighet, og reduserer behovet for å søke til rusmidler for å fylle tomrom i livet.

Tidlig intervensjon

Tidlig intervensjon er et avgjørende verktøy for å forebygge rusavhengighet. Forskning viser at når risikofaktorer som barndomstraumer, familiekonflikter eller psykiske helseproblemer identifiseres tidlig, kan målrettede tiltak bidra til å forhindre at ungdom utvikler rusproblemer. Tidlige tiltak som psykologisk støtte, rådgivning, og skolebaserte programmer kan hjelpe med å bygge motstandsdyktighet hos barn og ungdom i risikosonen.

Forebyggende tiltak som Positive Behavioral Interventions and Supports (PBIS) og Social and Emotional Learning (SEL), som er rettet mot å utvikle sosial kompetanse og emosjonell regulering, har vist seg å være effektive i å redusere risikoen for rusmisbruk blant ungdom. Disse programmene fokuserer på å lære barn og ungdom sunne måter å håndtere stress og utfordringer på, samt bygge sterke, positive relasjoner.

Portugal-modellen: et samfunnsbasert eksempel

Portugal er et land som har fått internasjonal oppmerksomhet for sin radikale tilnærming til rusproblemer. I 2001 dekriminaliserte Portugal alle narkotiske stoffer og omdirigerte ressurser fra strafferettslige tiltak til forebygging, behandling og sosial rehabilitering. Målet var å redusere skadene forbundet med rusbruk og fokusere på å hjelpe brukerne tilbake til samfunnet i stedet for å straffe dem. Resultatene har vært svært positive; overdosedødsfall og HIV-smitte blant injeksjonsbrukere har falt betydelig, og flere mennesker har søkt behandling.

Den såkalte "Portugal-modellen" understreker viktigheten av å se rusproblemer som et helseproblem snarere enn et strafferettslig anliggende. Ved å gi personer som sliter med rusmidler tilgang til behandling, støtte og sosial reintegrering, kan samfunn redusere både rusmisbruk og de negative konsekvensene knyttet til det. Dette er et eksempel på hvordan strukturelle samfunnstiltak kan ha en positiv effekt på forebygging og behandling av avhengighet.

Oppbygging av samfunnsressurser og helsesystemer

Samfunnsressurser, som rusbehandlingstilbud og lavterskeltilbud, må styrkes for å gi folk tilgang til nødvendig hjelp tidlig i deres ruskarriere. Dette innebærer å tilby gratis eller rimelige tjenester for mental helse, rusrehabilitering, og sosial støtte. Når folk har tilgang til slik hjelp, reduseres risikoen for at de utvikler alvorlige avhengighetsproblemer. I tillegg til helsetjenester er det viktig med sosiale programmer som hjelper folk tilbake i arbeid eller utdanning etter behandling.

Forebygging er også nært knyttet til å redusere stigma rundt rusproblemer. Mange søker ikke hjelp på grunn av frykt for sosial ekskludering eller straff. Ved å redusere stigma og fokusere på rusavhengighet som en medisinsk tilstand, kan flere få mot til å søke hjelp og dermed forhindre utvikling av alvorlig avhengighet.

Konklusjon

Rusavhengighet er et komplekst problem som involverer flere faktorer, både biologiske, psykologiske og sosiale. Gjennom denne artikkelen har vi utforsket hvordan traumer, mangel på mening i livet, sosial isolasjon, og resiliens påvirker utviklingen av rusavhengighet, samt hvordan ulike samfunnsmodeller kan bidra til forebygging og behandling. Hovedbudskapet er at avhengighet ikke bare handler om de kjemiske egenskapene til rusmidler, men i stor grad er et produkt av en persons livserfaringer, miljø og muligheten til å knytte meningsfulle relasjoner.

Nøkkelfunn

Traumer og tidlige livshendelser: Barndomstraumer er en av de sterkeste risikofaktorene for å utvikle rusavhengighet senere i livet. Tidlig intervensjon og tilgang til psykososial støtte kan spille en stor rolle i å redusere denne risikoen.
Mening og sosial tilknytning: Mangel på sosial tilknytning og mening i livet øker risikoen for rusmisbruk, mens sterke sosiale bånd og meningsfylte aktiviteter fungerer som beskyttende faktorer. Forskning som Bruce Alexanders "Rat Park"-eksperiment og Gabor Matés teorier om tilknytning viser hvordan et sosialt støttende miljø kan bidra til å forebygge og behandle avhengighet.
Skjermbruk og isolasjon: Økt skjermbruk kan føre til sosial isolasjon og psykiske helseproblemer, noe som igjen øker risikoen for rusmisbruk blant ungdom. Å opprettholde en balanse mellom digital og fysisk sosial interaksjon er viktig for å forebygge disse problemene.
Resiliens: Noen mennesker har en høyere grad av resiliens, som gjør dem mer motstandsdyktige mot å utvikle rusavhengighet, selv når de står overfor stress eller traumer. Resiliens kan også bygges gjennom sosiale nettverk, psykologisk støtte, og sunne mestringsstrategier.
Samfunnstiltak og forebygging: Eksempler som Portugal-modellen viser hvordan samfunn kan redusere rusavhengighet ved å fokusere på behandling og sosial reintegrering fremfor straff. Forebygging må inkludere tidlig intervensjon, styrking av sosiale bånd, og tilgang til mental helsehjelp.

Veien videre

For å redusere rusavhengighet på lang sikt må vi forstå det som mer enn et kjemisk problem. Det er et sosialt, psykologisk og samfunnsmessig fenomen som krever en helhetlig tilnærming. Ved å fokusere på å styrke resiliens, tilby meningsfylte aktiviteter og tilknytning, og utvikle støttende samfunnsstrukturer, kan vi redusere forekomsten av rusavhengighet og bedre livskvaliteten for de som er berørt.

Avslutningsvis er det tydelig at forebygging og behandling av rusavhengighet ikke kan oppnås gjennom én enkelt tilnærming. En kombinasjon av individuell støtte, sosiale ressurser og strukturelle samfunnstiltak er nødvendig for å skape varig forandring.

Referanser:

Can Connection Cure Addiction? (n.d.). Greater Good Science Center at UC Berkeley. https://greatergood.berkeley.edu/article/item/can_connection_cure_addiction
Rotevatn, T. A. (2024). Revisiting Rat Park: Understanding Addiction Beyond the Myths. Fellowship Houses. https://fellowshiphouses.com/2024/09/01/revisiting-rat-park-understanding-addiction-beyond-the-myths/
Kim, Y. et al. (2021). The Effects of Social Isolation and Social Connectedness on Substance Use in Adolescents. PLOS ONE. https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0256591
National Institute on Drug Abuse. (n.d.). Connection Between Substance Use Disorders and Mental Illness. https://nida.nih.gov/publications/research-reports/common-comorbidities-substance-use-disorders/part-1-connection-between-substance-use-disorders-mental-illness

Page updated

Google Sites

Report abuse